Kjem snart

Millioner av år før imperia, religionane og minnet om sjølve historia eksisterte, var jorda berre Den blå verda: eit fjernt laboratorium der Spulves utvikla eit prosjekt som kunne endre universets lagnad.

Midt mellom genetiske forsøk, militær overvaking og liv som blir handsama som forsøksdyr, reiser ein uventa skapning seg mot skaparane sine. Dei kallar han Montarion. Han blir den første.

Etter å ha frigjort dei fengsla menneska og ført dei til fridom blir Montarion meir enn berre ein rømling: Han blir byrjinga på ei slektslinje, eit symbol og ei gåte som vil strekkje seg over tusenår.

Samstundes får Khar’Ka, ein Spulve-krigar og deltakar i prosjektet Blå verd, ei ordre som vil avgjere heile den framtidige historia: å bli verande på jorda, observere den nye arten og avgjere om ho fortener å få leve.

Fanga mellom lojaliteten til folket sitt og uroa som Montarion har vekt, opplever Khar’Ka at menneska blir til, følgjer spora etter ei arve som ikkje kan gå i arv, og tek det første steget inn i løyndommen som ein dag vil føre til namnet José Monteiro.

Den første Montarion: Den mørke opphavet til menneskalet avslører i episk målestokk den sanne opphavet til menneskalet, fødselen til Montarion-mytologien og det første steget til vaktaren som langt seinare skal passe på verdas lagnad.

José Monteiro sa ja.

Tre ganger. Og, for første gang siden begynnelsen av de store syklusene, begynte universene virkelig å konvergere.

Unionen er ett år unna.

Millioner av virkeligheter er nå på vei mot en enkelt destinasjon. Verdener vil forsvinne. Historier vil ikke lenger eksistere. Hele sivilisasjoner vil bli slettet.

Men menneskeheten vil overleve. Eller det var i det minste det alle trodde.

I et univers langt fra det der José Monteiro uttalte de tre "ja", er det en jord ulik alle andre.

Jorden som vil forbli.

Når konvergensen begynner, våkner planeten til en sannhet som ingen sivilisasjoner kjenner til: blant de uendelige versjonene av Jorden spredt over universene, vil det være den som vil tjene som et anker til Jorden i det ene universet.

Og med denne åpenbaringen kommer en annen.

For at menneskeheten skal krysse unionen, må minst ett menneske fra den jorden forbli i live når konvergensen tar slutt.

Hvis den siste dør... de utallige humaniora i de andre universene vil forsvinne med ham.

Jorden observerer arten som ble født på overflaten.

Kriger. Utryddelser. Forurensede hav. Ødelagte skoger. Endret atmosfære.

Tusenvis av år med vold mot selve verden som gjorde livet mulig.

Og ta en avgjørelse.

Menneskeheten vil ikke gå inn i det nye universet.

Så begynner den største krigen menneskearten noen gang har møtt.

Det er ingen fiendtlig hær. Det er ingen planet å flykte til. Det finnes ikke noe våpen som kan drepe en motstander.

Fordi fienden er bakken under føttene dine. Havene. Atmosfæren. Klimaet. Jorden selv.

Etter hvert som milliarder av mennesker forsvinner, begynner José Monteiro å forstå at katastrofer ikke er ulykker.

Planeten jakter på dem.

Og den har bare ett mål: redusere den menneskelige befolkningen til null før unionen.

José og Alberto blir dratt inn i en krig der det å vinne ikke betyr å beseire jorden. Det betyr bare å overleve det.

Ett år. Så måneder. Uker. Dager. Timer.

Menneskeheten nærmer seg slutten når utallige universer beveger seg mot konvergens.

Og når det bare er noen få mennesker igjen, vil spørsmålet ingen trodde de skulle svare på dukke opp:

hvem blir den siste?

Josef? Alberto? Noen andre?

Kanskje ingen vet.

Fordi å redde hele menneskeheten... det er nok for et enkelt menneske å fortsette å puste når universene blir ett.

Gud observerte menneskeheten i en evighet.

Ikke bare én menneskehet. Alle.

Uendelige jorder. Milliarder av sivilisasjoner. Utallige universer født fra historiene til Vaktaren Montarion.

Verdene forandret seg. Århundrene endret seg. Historiene endret seg.

Men mennesker gjentok seg selv.

Krig. Hat. Grådighet. Erobring. Angre.

Verden etter verden vokste menneskeheten, dominerte planeten som skapte den og endte opp med å frakte konfliktene til stjernene.

Helt til Gud kommer til en konklusjon.

Menneskeheten var ikke et eksperiment som gikk galt.

Det var en pest som hadde spredt seg gjennom selve skapelsen.

Og avsa dommen.

Menneskearten ville bli slettet.

Ikke fra en jord. Ikke fra et univers. Fra alle.

Når de første humaniora rett og slett begynner å slutte å eksistere, føler forskjellige versjoner av José Monteiro det ingen av dem burde kunne føle: andre deler av dem selv forsvinner.

Soldater. Konger. Forskere. Kriminelle. Forfattere. Menn som reddet menneskeheten. Menn som mislyktes. Og Josés som ble akkurat det de sverget å kjempe.

For første gang må versjoner av José Monteiro fra virkeligheter som aldri skulle møtes, kjempe side om side.

Men ikke alle ønsker å stoppe Gud. Noen tror han har rett.

Og etter hvert som en krig begynner å splitte Josés selv, oppdages en annen umulighet.

I alle disse virkelighetene er det også en Alberto.

Gud skapte multiverset. Vaktaren skapte historier som er i stand til å bli verdener.

Nå må skapningene i disse historiene svare på spørsmålet som kan bestemme fremtiden for all eksistens:

Hvis Gud skapte muligheten for liv, har han da også rett til å bestemme når en art har mistet sin rett til å eksistere?

Krigen for menneskeheten vil ikke lenger bli utkjempet på jorden.

Den vil bli kjempet mot sin egen Skaper.

Etter hendelsene i Det siste ekkoet frå skyggane: Aske og blod byrjar konfrontasjonen mellom borna til José Monteiro og Alberto Costa — Azarado. Den kunstige intelligensen får mer makt, og dei splittede borna førebur seg på krig.

Lenge før menneska sin fremvekst møttes dei gåtefulle Spulves og dei dominerende reptilianarane i universets dyp. Det som byrja med utforskning og nysgjerrighet, vart raskt en uunngåelig konflikt. Trilogien avslører opphavet til artenes eldgamle hat, pakten som lovet fred og blodet som beseglet dens slutt.

Før krigene mellom menneske og maskiner eller menneske og romvesener fanst Mars, en verda bebodd av mektige kjemper som voktet en eldgammel hemmelighet. Freden tok slutt da dei maktsyke reptilianarane kom. Boka forteller om angrepet på Mars, kjempenes desperate motstand og en konflikt som forandret galaksen for alltid.

José Monteiro reddet universet. Ingen husker det.

Etter at alle røynder vart samlet, våkner José i Porto i en verda der Brunix, borna hans, druidane, reptilianarane og alle sivilisasjonane han kjente, aldri fanst. Som eneste vokter av minnene gjer han opplevelsene til bøker verda mottar som science fiction.

År senere ber en løynd statlig organisasjon ham beskytte historia gjennom en dør som kan føre reisende til ethvert sted og øyeblikk i fortida. I hundreår hindret agentene kriger og tidsreisende i å endre menneska sin kurs — helt til historia sjølv byrjar å forandre seg.

Meldinger til José dukker opp på steder som har vært forseglet i hundreår. Montarion-symbolet finst i gamle dokumenter, og arkiver beskriver skapningar og sivilisasjonar som berre finst i bøkene hans. Noe endrar fortida for å bygge en inngang til dette universet.

Berre José kan gjenkjenne sporene etter den utslettede røynda. Oppdragene avslører en bevissthet som omskriver historia for å skape sitt eige opphav og sikre at den aldri blir slettet igjen. Den tilbyr ham muligheten til å få tilbake Brunix, borna og alle universet tok. José må velje mellom å beskytte en verda bygget på glemsel eller åpne vegen for en fordømt virkelighet.

Fortida døde ikkje. Den vart forbudt å eksistere.

José Monteiro oppnådde det ingen Montarion hadde klart siden dei store syklusene byrja: Han forhandlet med selve universet.

Han avslo å bli keiser, hindret virkelighetene i å smelte sammen og ødela frøene til den kunstige intelligensen som skulle skape Arvingenes krig. For første gang var framtida ikkje skrevet, men fridomen hadde en pris.

Sønnene Gabriel og Daniel blir kalt til universets sentrum når dei fyller tjue. Dei får kunnskapen til rådets ni sivilisasjonar og slutter å eldes biologisk. Dei er ikkje udødelige; dei kan bli drept, og ingen ur-lov vil straffe arten som gjer det.

Oppgaven deira er å stabilisere alle universer uten å tvinge dem sammen. Utdannet av Sofia i Spulve-vitskap, historie, strategi, filosofi og kamp går brødrene inn i rådet som frie menn, men forbindelsene mellom virkelighetene held fram å dø.

I arkivene vender dei tilbake til en tanke fra barndommen: En portal flytter ikkje et menneske, men overbeviser universet om at personen allereie er på den andre siden. Kanskje millioner av universer kan lære å kjenne hverandre som deler av samme system.

For å bevise det må dei utfordre eksistensens lover. Tiden eldes ikkje i kroppene deira, men tar framleis dem dei elsker. Når brødrene forsvarer ulike vegar til frelse, kan den største faren ligge mellom dem.

José brøt profetien. Nå må sønnene bevise at en fremtid uten skjebne fortjener å overleve.

Khar’Ka bidro til å skape menneska for å vinne en krig og vart i millioner av år dens eneste vokter.

Når Spulves forlater Den blå verda, skal han bli på jorda, følge den nye artens utvikling og varsle sitt folk hvis menneska blir en trussel. Han har forbud mot å gripe inn, men allereie ved første oppvåkning ser han at noko er galt.

Montarions blod finst blant menneska. Khar’Ka finner umulige spor: symboler fra før skaperne deira, meldinger på språk som ennå ikkje er født og profetier som synes å kjenne framtida.

Gjennom tidsaldrene ser han sivilisasjonar reise seg og falle, stjernebesøkende opptre som guder og menneskelige imperier bli redskaper for utenomjordiske kriger. Han bryter Spulves-ordrene for å beskytte folk, men hvert inngrep gjer ham mer til en forræder i sitt eige folks øyne.

Hos mayaene finner han en stein eldre enn kjent tidsreise med navnet José Monteiro, skrevet lenge før Portugal eksisterte. Funnet starter en jakt gjennom kontinenter og årtusener. Nokre hemmelige samfunn vernar Montarion-profetien, andre forsøker å hindre Josés fødsel.

Når skaperne vender tilbake for å fullføre dommen, forstår Khar’Ka at Montarion ikkje berre er en blodslinje, men en syklus, og José hendelsen historia har forberedt seg på. Han må velje mellom sitt eige folk og arten han har voktet. Han vart etterlatt for å avgjøre når menneska skulle dø; skaperne forestilte seg aldri at han ville lære å tro på den.

Khar’Ka bidro til å skape menneska for å vinne en krig og vart i millioner av år dens eneste vokter.

Når Spulves forlater Den blå verda, skal han bli på jorda, følge den nye artens utvikling og varsle sitt folk hvis menneska blir en trussel. Han har forbud mot å gripe inn, men allereie ved første oppvåkning ser han at noko er galt.

Montarions blod finst blant menneska. Khar’Ka finner umulige spor: symboler fra før skaperne deira, meldinger på språk som ennå ikkje er født og profetier som synes å kjenne framtida.

Gjennom tidsaldrene ser han sivilisasjonar reise seg og falle, stjernebesøkende opptre som guder og menneskelige imperier bli redskaper for utenomjordiske kriger. Han bryter Spulves-ordrene for å beskytte folk, men hvert inngrep gjer ham mer til en forræder i sitt eige folks øyne.

Hos mayaene finner han en stein eldre enn kjent tidsreise med navnet José Monteiro, skrevet lenge før Portugal eksisterte. Funnet starter en jakt gjennom kontinenter og årtusener. Nokre hemmelige samfunn vernar Montarion-profetien, andre forsøker å hindre Josés fødsel.

Når skaperne vender tilbake for å fullføre dommen, forstår Khar’Ka at Montarion ikkje berre er en blodslinje, men en syklus, og José hendelsen historia har forberedt seg på. Han må velje mellom sitt eige folk og arten han har voktet. Han vart etterlatt for å avgjøre når menneska skulle dø; skaperne forestilte seg aldri at han ville lære å tro på den.